Oppegårds historie

Dette er en Oppegård-historie fra nyere tid (1915) som ikke er offentliggjort på annen måte enn i Historielagets medlemsblad i 2009.  Den er skrevet av Erik Ballangrud,  lagets formann i tiden 2001 – 2005.

Stoffet er gjengitt slik Ballangrud skrev det, det er ikke gjennomgått og kvalitetssikret spesielt.

Det er for øvrig den samme Erik Ballangrud som har laget Oppegård Leksikon, både alfabetisk og kronologisk, gjengitt annet sted på web-siden.

 

 

SOM EGEN KOMMUNE FRA 1915

 

I denne delen bruker jeg dagens betegnelser som for eksempel kommune i stedet for herred, Kolbotn i stedet for Kullebunden osv.

 

Atskillelsen fra Nesodden

Allerede i 1907 ble det gjort fremstøt for å få til en egen kommune i Oppegård. Nesodden så gjerne at vi ble skilt ut. I deres øyne var vi for ”røde”. Fylkeskommunen strittet i mot. De mente vi var for få innbyggere til at vi kunne klare alle kommunale oppgaver. Dertil kom at de store kommunene i Akershus var redde for at en liten kommune, som Oppegård, skulle ha samme stemmevekt i fylkestinget som en stor kommune.

   De samme argumenter ble brukt i 1915, men da slo departementet gjennom og godkjente atskillelsen, og Oppegård måtte stå på egne ben. Nå var det slik at mye av de kommunale oppgavene allerede var delt mellom sognestyrene i henholdsvis Nesodden og Oppegård. I lengre tid var det slik at hvert sogn hadde eget budsjett og bestemte over saker som bare gjaldt eget sogn. 

   Når de respektive sognestyrene holdt sine møter, var alltid ordføreren til stede. I den siste tiden ble herredsstyremøtene holdt i Oslo (Kristiania) på grunn av de vanskelige kommunikasjoner mellom Nesodden og Oppegård.

    1. juli 1915 ble Oppegård egen kommune med ca 1700 innbyggere. Det sittende sognestyret på 8 medlemmer blir det nye kommunestyret ut 1916 med telegrafist Harald Johnsen som ordfører.

 

Kommunestyre og administrasjon

Fra 1917 består kommunestyret av 16 representanter og Harald Johnsen er fortsatt ordfører til og med 1922. Fra 1920 blir det hele 27 representanter i kommunestyret.

   I perioden frem til 1940 var det ved hvert valg vekselvis borgerlig og sosialistisk flertall, men det var sjelden det sittende politiske flertall ga de store skillelinjer. Det var helst helt personlige synspunkter og ikke minst distriktshensyn som gjorde utslag når det var divergenser. 

   Allerede i 1914 ble Wilhelm Bærøe ansatt som herredskasserer, noe han var helt til 1946. I 1917 ble Olaf Karlsrud ansatt som ligningssekretær, som han var helt til 1955. Karl Thingstad ble ansatt

Cafe Rasten, vårt første "rådhus".                   Tegnet av Agnes Dæhlie.

 

som bygningsinspektør i 1920 og fortsatte som bygningssjef helt til 1963. 

   Denne lille administrasjonen flyttet etter hvert  inn i 2. etg. på Rasten, hvor de fikk frk. Flesje som felles sekretær. Det var absolutt en stor fordel at kommunen hadde en så stabil administrasjon gjennom mange år.

   Først i 1952 får ordføreren lønn for sitt arbeid, hele 3500 kroner pr. år. I 1953 får vi eget kommunehus på E-verketstomten, men dette huset blir snart for lite. Fra slutten av 1950- årene blir det en stadig utvidelse av administrasjonen som må leies inn på ulike steder. Når vi kommer til 1965 er mangelen på lokaler så prekær at en må ty til brakker på Rasten. I 1965 blir John Arvesen konstituert, senere ansatt som rådmann i nyopprettet stilling.         

   Etter krigen er det arbeiderpartiflertall i kommunestyret helt frem til 1965, som fra 1963 har 35 representanter.               

   I 1974 går kommuneadministrasjonen inn i dataalderen og året etter får vi et kommunevåpen. I 1979 innvies det nye rådhuset som er tegnet av arkitekt Bjart Mohr.

       

Utbygging

Utbyggingen på Ormerud, Solbråtan og Oppegård syd var godt i gang. Mesteparten av dette var beregnet som hytter for Oslo-folk, men bolignød og dårlige tider, med økende arbeidsledighet, førte til at folk flyttet ut av Oslo og bosatte seg fast.

   Nå kom utparselleringen i Jernbanebyen (Holteveien), på Myrvoll og på Frydenberg. Dette var beregnet på permanente boliger. I 1917 ble bygningsloven innført for å få en bedre styring av utbyggingen og fordi det ble forlangt av boligbanken. Utover i 30-årene var det bare sporadisk husbygging. Det eneste større byggeprosjekt er Ingierstrand bad som står ferdig i 1933. Det blir solgt til Oslo kommune i 1936 sammen med gjenværende frie strandområder helt ned til Bekkensten. Ved Ingierstrand anlegger Widerøe en sjøflyhavn så Oppegård kommune blir et av de første stedene i landet med regulær flyforbindelse. I Gjersjøviken anlegges landets mest moderne campingplass i 1934. Denne blir overtatt av tyskerne under krigen og helt ramponert.  

   Fremdeles manglet det vann og kloakk, og veiene var så som så. I 1920-årene kom det flere forslag til vannverk, men det hele kokte bort på grunn av den dårlige økonomien i kommunen.

   Etter krigen var det et enormt oppdemmet behov for flere boliger. Man satset på sosial boligbygging med flerfamiliehus og tomannsboliger. I 1948 legges det ut 240 tomter på Hellerasten. Hovedkloakken på Kolbotn påbegynnes. Ungdommens selvbyggerlag bygget tre firemannsboliger i Sønsterudveien som sto ferdig i 1952. Utbyggingen av Augestadgrenda begynner, etterfulgt av Fløisbonnfeltet. Fra 1956 begynner utbyggingen av Rødstenåsen, Hellerasten,  Bråten-feltet og Augestadgrenda.  Ekornrud industrifelt reguleres og i 1957 starter arbeidene på Ødegården og Vassbonnfeltet.  Samme år blir rensestasjonen ved Gjersjøen ferdig.  I 1959 blir Fløisbonn industrifelt regulert.

   Oppegård tomteselskap etableres med tanke på å sikre rimelige tomter i fremtiden. Den økende infrastruktur, som kommunen står for, har en tendens til å presse prisene i været på omliggende områder.

   I 1959 står vannverket til Oppegård Vel ferdig, etter en imponerende dugnad. Dette blir tilknyttet det offentlige vannverket i 1967.

Familien  Arnesen i 1949 da de bygget "Arneli" på Hellerasten.

 

   I 1963 starter kommunen med et høydebasseng på Stangåsen for å ta vann fra Gjersjøen, rense og levere dette til hele kommunen og også til Ski og Ås kommuner. Dette kommer i drift i 1965. Før dette tas det vann fra Kolbotnvannet med høydebasseng ved Ødegården. Kloakken føres til et renseanlegg nede ved Gjersjøen.

   Trond Dancke tilsettes som reguleringssjef i 1960 med tanke på en generalplan for hele Oppegård. Denne fremlegges i 1963. Etter mange endringer og mye frem og tilbake blir denne vedtatt i 1971, men godkjent først i 1979.

   Fra 1960 kommer den ene store bedriften etter den andre til Fløisbonn. I 1963 står Samfunnshuset ferdig  Ingieråsen blir utbygget og likeså Øståsen.

   I 1967  blir Jonassen-planen for utbygging av vann og kloakk i eldre strøk vedtatt og samme år står Landerudsenteret ferdig og i 1968 er Sentrumsbygget klart. Felles kloakkrenseanlegg med Ski og Ås blir lagt til sørenden av Gjersjøen og tas i bruk i 1972. Tidligere er det gjort avtale med Oslo kommune om at kloakk med fall mot nord kan sendes til Bekkelaget rensestasjon.

   I Oppegård syd er utbyggingen i full gang. Flåtestadfeltet på Vestre Greverud er klar for innflytting i 1987.

 

Befolkning

I 1865 bodde det 496 mennesker her. I 1900: 571, 1915: 1700, 1930: 5061.

   Frem til 1960 var befolkningstallet ganske stabilt, men så eksploderte det: 1960: 7196, 1965: 9645, 1976: 14944, 1980: 16258, 1990: 19978 og 2004: 23343.

 

Kommunikasjoner

Jernbanen får dobbeltspor med elektrisk drift til Kolbotn i 1937 og videre til Ski i 1939.

   Veiene blir etter hvert utbedret. Det store veiarbeidet var det vi i dag kaller Skiveien. Mye av dette arbeidet ble utført som nødsarbeid. I 1938 blir denne ferdig fra Kolbotn til Oppegård, men først i 1950 blir strekningen fra Kolbotn til Prinsdal gjennom Ormeruddalen ferdig. Dette fører til at det blir bussruter helt opp til Fløisbonn.  

   I 1970 blir motorveien E 18 over Svartskogplatået åpnet til avlastning for den svingete Mosseveien, men uten forbindelse til Kolbotn i første omgang.

   Store protestaksjoner i gang i 1971 mot flyplass på Hobøl.

   Ingieråsen får egen bussforbindelse til Oslo i 1973. I 1978 var det en stor protestaksjon mot ny E6 gjennom Sørmarka. Den blir likevel bygget og står ferdig til Vevelstad i 1980 og til Ringnes i 1986. Utvidet til 4-felts vei fra Klemetsrud til Assurkrysset i 2004.

   I 1982 blir tunnelen gjennom Rikeåsen, ny bro over jernbanen og rundkjøring i Skiveien åpnet.     

   Jernbanesporet deler Kolbotn i to, men det er store planer om å legge et nytt dobbeltspor gjennom Rikeåsen, med en underjordisk stasjon ved Kollen, og videre i tunnel under Sørmarka. Dette vil også medføre store endringer i veiopplegget rundt Kolbotn.

 

Kirke og religion

Fortsatt var det bare en kirke i kommunen og den lå på Svartskog, mens største delen av befolkningen bodde på østsiden av Gjersjøen. For å avhjelpe dette ble det holdt gudstjenester i gymnastikksaler og andre steder. Mange søkte kirkelige tjenester i Oslo eller på Ski.

   I 1918 ble et stort område på Myrvoll tilbudt Oppegård kommune som kirke og skoletomt. Tilbudet ble imidlertid trukket tilbake da eieren av Kullebund gård skjenket gratis kirketomt på Kolbotn til kommunen. Hadde det ikke vært stridigheter nord-syd i kommunen før, så ble det i hvert fall nå.

   I 1921 kjøpte kommunen en del av Li gård av Johanne Ingier for å bruke den som gravplass. Denne kjøpesummen skjenket hun til et fond for en ny kirke på Kolbotn. En rekke foreninger, lag og organisasjoner gikk sammen om å skaffe midler og i 1932 sto Kolbotn kirke der, og allerede i 1938 var den gjeldfri. 

   I Oppegård syd hadde Indremisjonen skaffet seg et bedehus, ”Heimen”, i et nedlagt fabrikklokale i Solveien 3. Dette lokalet ble i 1922 vigslet til kirkelige handlinger og en fikk det som ble kalt Interimskirken.

   Også i Oppegård syd fikk man gratis kirketomt. Her av eierne på Vestre Greverud. Lag og foreninger samlet også her inn midler til ny kirke, men først i 1967 ble Greverud kirke vigslet. Denne var utformet som en arbeidskirke. Det vil si at den hadde flere lokaler til ulikt bruk.

   Dette var et savn ved Kolbotn kirke, så Menighetsrådet og Indremisjonen gikk sammen og bygget Kolbotn Menighetshus.

   I 1974 ble leirstedet Slora med Sørmarkskapellet innviet.

   Befolkningen på Kolbotn økte sterkt og en følte behov for enda en kirke, og i 1987 ble Sofiemyr kirke vigslet. Dette var også en utpreget arbeidskirke.

 

Greverud kirke.   

 

Metodistene kjøpte villa Steinor i Skiveien. Denne gjorde de om til Wesley kapell og det var deres samlingspunkt helt til de bygget Øståsen kirke i Kornmoveien, som ble innviet i 1969. Her i kombinasjon med barnehage og eldreboliger.

Pinsemenigheten holdt først til på Skogsland, men bygget senere Filadelfia ved Solbråtan stoppested.

 

Greverud skole

       

Skole   

Den store utbyggingen som fant sted medførte et stort behov for mer skoleplass. Den nye kommunen hadde meget begrensede ressurser, men tok likevel mål av seg til å bygge to store flotte skoler med kapasitet til det behov som var og det som ville komme. Greverud skole kom i 1921 og Kolbotn fikk sin i 1922. Disse to skolene var identiske bortsett fra at de var speilvendte og at Greverud skole fikk glasserte takstein, mens Kolbotn skole måtte klare seg med vanlige. Før disse skolene var ferdige måtte man ty til gamleskolen på Kolbotn og andre steder, for å få plass til de økende årskull.

   Dette var farlig spill, da depresjon og arbeidløshet medførte dårlig skatteinngang og dermed problemer med betalingen av lån. Trusselen om administrasjon hang stadig over kommunestyret. Det var imidlertid fremsynt gjort, for skolene holdt som de var til lenge etter krigen, og de er i bruk den dag i dag.

   Da Kolbotn skole sto ferdig, ble skolen i Kapellveien ledig. Denne ble da tatt i bruk som middelskole og senere realskole. På Greverud ble den gamle skolen revet.

   For i noen grad å motvirke arbeidsløsheten blant ungdom, ble det i 1936 satt i gang en Arbeidsskole med hovedvekt på håndverksfag. Den holdt til i skolen i Kapellveien, men flyttet til Interimskirken på Oppegård under krigen. Ble nedlagt i 1948.

   Kolbotn skole ble utvidet med en paviljong i 1959, og i 1997 med et tilbygg. Greverud skole ble utvidet i 1973 og 1990. Ellers kom det stadig nye barneskoler på Sofiemyr, Hellerasten, Tårnåsen, Vassbonn og Østli.

   De som ønsket høyere utdanning enn middelskole/realskole måtte søke til Oslo eller Ski, og måtte, til lenge etter krigen, betale skolepenger. Med ny skoleordning ble det behov for ungdomsskole. Den første kom på Ingieråsen i 1959 og på Fløisbonn i 1970. Hellerasten skole ble gjort om til ungdomsskole i 1984 og i januar 2004 tas Flåtestad skole i bruk.

   Oppegård videregående skole startet som gymnas på Ingieråsen skole i 1970, men flyttet inn i egen skolebygning på Sofiemyr i 1975. 

   Det ble etter hvert behov for spesialskoler for funksjonshemmede mm. Dette er avhjulpet med interkommunale skoler. I Oppegård har vi Sofiemyråsen skole og ressurssenter, Solbakken skole for flyktninger og Oppegård voksenopplæringssenter.

 

Velforeninger

Fra 1908, da de store utparselleringene begynte i Oppegård syd og på Kolbotn, så har det eksistert en rekke slike foreninger i bygda. Alle har selvfølgelig som formål å ivareta medlemmenes interesser.

   Det var velene som fikk ordnet med de første veiene og fikk gjort de såpass i stand at kommunen kunne overta senere. De ordnet med belysning, snø-brøyting, strøing osv.

   De eldste veiene var nok bare så som så, for det var en uendelighet av klager i lokalpressen over veienes tilstand, men også om andre forhold.

   Velene var også pådrivere for å få til vann- og kloakkordninger, bedre tog- og bussforbindelser. Lekeplasser, barnehager, skoler og idrettsanlegg ble det også mast på. De tok seg også av trivselen for beboerne med forskjellige tilstelninger, og for å skaffe penger ble det arrangert basarer, revyer osv.

   Det hele startet 16. februar 1908 med Selskabet Oppegaard og Kullebunds Vel. Å ha ett vel for både Oppegård syd og Kolbotn holdt ikke lenge. Velet ble derfor delt allerede i 1911 og vi fikk Oppegaard Vel og Kullebund Vel. Spesielt Oppegård Vel har gjennom alle år drevet meget aktivt med grendehus, kino og ikke minst, eget vannverk.

   Etter hvert kom det velforeninger og nybyggerforeninger for alle utbyggingsområder, og i dag er det mange steder grendelag og sameierforeninger som tar seg av de helt lokale saker.   

Kulturlivet

Folk hadde fra første stund behov for å komme sammen både for å ha det hyggelig og for å kunne dyrke felles interesser. Foreninger av alle slag grodde opp som paddehatter. Noen hadde et kort liv, andre lever i beste velgående.

   For å illustrere bredden nevner jeg i fleng: Kolbotn Bridgeklubb, Myrvoll Sjakklubb, Oppegård Filatelistklubb, Kolbotn hagelag, Oppegård husflidslag, Lions, I.O.G.T., Rotary, Sanitetsforeninger, Oppegård jeger og fiskerforening, Naturvernforbundet, pensjonistforeninger, Oppegård Revmatikerforening, Myrvollspretten, husmorlag, avholdslosje, sangkor, musikkorps osv. osv. – og i 1986 fikk vi Oppegård Historielag.

   En forening vil jeg nevne spesielt, det er Landstormen. Den var og er en ”eksklusiv herreklubb”. Da foreningen ble stiftet i 1916 sto samfunnsoppgavene i kø i Oppegårdbygda og denne foreningen tok flere viktige oppgaver på sine skuldre. Den tok initiativ til dannelsen av Oppegård sparebank, guttemusikkorps og ungdomskorps. De arrangerte den første 17. mai-feiringen, de første skøyteløp, hopprenn og mange andre ting. Foreningen lever fortsatt i beste velgående.

 

Oppegård Vels lokale (Grendehuset).. Fra en avskjedsfest for stasjonsmester Olaus Hansen i juni 1919..

 

   I 1919 får Oppegård vel ferdig sitt forsamlingslokale, det som i dag kalles Grendehuset. I 1922 blir det kino her, med stumfilmer og ledsagende pianomusikk. Etter hvert blir det vanlig å vise film også andre steder. På Fjelltun, Myrvoll, var det kinodrift fra fra 1950 til 1965. Den største kinoen blir på Samfunnet, i Skogveien, som driver på helt til Samfunnshuset kommer med mer tidsriktige lokaler i 1963. Interessen for film dabber imidlertid av og nå er det ikke lenger fast kino i bygden.

   Forfatteren Oskar Braaten leder en komite under Kolbotn vel som søker stat og kommune om bidrag for opprettelse av et folkebibliotek. Dette blir en realitet i 1922 og vokser til det i dag kanskje er kommunens største kulturinstitusjon. Kommunen starter med musikkskole som utvikler seg til Oppegård kommunes kulturskole.

   Dramatiske foreninger blir dannet både på Kolbotn og på Oppegård  i 1920-årene og de fremfører en rekke skuespill. De enkelte foreninger og lag danner revygrupper hvor de harselerer over dette og hint. Kolbotn Idrettsklubb har sin KIK-revy og Oppegård Idrettslag sin OI-revy.

   I den siste tiden har vi hatt store oppsetninger i Samfunnshuset av grupper som Opal og Scenario, men Samfunnshuset er ikke egnet for slikt, så tanken om et nytt Kulturhus melder seg. Dette er nå under bygging og skal stå ferdig i 2005/06.  

   I 1921 får vi den første speidertroppen på Kolbotn og etter hvert også på Oppegård og Myrvoll. Etter krigen blir det også egen tropp på Solbråtan. Først i 1927 kommer pikene med. Etter 1978 er gutte- og pikespeiding slått sammen.

 

Kolbotn damekor. Stiftet i 1924.

 

   Sangkor og musikkforeninger gror også frem. Disse underholder på større tilstelninger. I den siste tiden blir det hele mer spesialisert og mye av virksomheten er knyttet til kirken. Skoleorkestrene er til å begynne bare for gutter, først nå i den senere tid har jentene sluppet til. Noe har jentene for seg selv, de har fått sitt eget drillkorps i 1969, Kolbotngarden.

   Bygden har også fostret flere bildende kunstnere og nå har vi både maleklubb og kunstforening.

 

Idrett og sport

Oppegård Idrettslag ble stiftet i 1907 og er det eldste i kommunen.

I 1915 blir  Kullebunden Idrætsklubb (KIK), populært kalt ”Kikken”, stiftet. Dette er forløperen til Kolbotn Idrettslag (KIL), som vi har i dag.

   På Ljansbruket får vi i 1924 idrettsforeningen Hjort, som i 1940 går inn i det nystiftede Svartskog idrettsforening. 

   Før krigen var det et stort sosialt skille i idretten. I 1924 får vi Kolbotn Arbeideridrettslag og i 1930 Oppegård Arbeidernes Idrettsforening. Vi har også registrert Myrvoll arbeideridrettslag. Like etter krigen går Kolbotn Idrettsklubb sammen med Kolbotn Arbeideridrettslag og danner Kolbotn idrettslag. Også de andre arbeideridrettslagene oppløses eller går inn i andre lag.

   I 1934 får vi Kolbotn skøyteklubb, en utbrytergruppe fra KIK. Denne klubben går også inn i KIL etter krigen.

   Til å begynne med hadde man ikke idrettsplasser, så en måtte benytte tilfeldige ”løkker”, landeveien, is på vannene eller skogen. Det blir bygget flere hoppbakker og det er nok vinteridrettene som er mest fremtredende den første tiden. På 1920-tallet blir det idrettsplass ved nåværende Dalens gartneri og først i 1938 blir det åpnet en koksgrusbane på Sofiemyr som de siste årene har blitt til Sofiemyr Idrettspark med tilhørende idrettshall, klubbhus mm. I Oppegård syd kommer det idrettsanlegg på Østre Greverud sammen med en 18-hulls golfbane.  

   Seniorene i Oppegård Idrettslag stifter Oldermannslauget i 1955 som senere bygger hytte på Laugskollen på en 28 mål stor tomt, skjenket av Eivind Sundt. Badstuen ble anlagt i 1976.

   I 1968 blir en lysløype, den gang landets lengste, innviet. Den går fra Fløisbonn til Sætreskogen. Løypa får også forbindelse til Myrvoll. En avstikker til Laugskollen kom i 1970.

   Bygden har fostret flere kjente idrettsutøvere. Spesielt innen bryting hvor John Rønningens to OL-gull topper listen. Trine Hattestad har også OL-gull i spyd og flere av KIL’s fotballspillende damer var med på OL-laget.                

 

Nybakken i 1920, lå i det vi nå kaller Skrenten.

 

Navnestrid

Foranledningen var at det ble gjennomført en ny rettskrivning i 1918. NSB sendte da en henvendelse til kommunene i landet om ikke rettskrivningen skulle gjennomføres i stasjonsnavnene. Oppegaard ble til Oppegård og Myrvold ble til Myrvoll. Dette var det ikke så mye disputt om, men på Kullebunden bodde forfatteren Oskar Braaten. Han foreslo at stedet burde hete Kolbotn. Det mente han var mer norsk en det danskpregede Kullebunden. En heftig avisdebatt fulgte.

Da saken kom til herredsstyret stemte samtlige, utenom ordføreren, for å beholde Kullebunden. Til tross for denne massive beslutningen bestemte departementet at stasjonsnavnet skulle være Kolbotn, og etter noen år ble dette stort sett godtatt av befolkningen.

 

Elektrisitetsforsyning og fjernvarme

Noe av det første den nye kommunen tok fatt i var elektrisitetsforsyning.  De gikk sammen med kommunene Kråkstad (inkl. Ski), Ås, Frogn, Drøbak og Nesodden. Dette ble kalt Follo Kraftselskap med kjøpmann Emil Hansen på Oppegård som formann. Oppegård kommunale elektrisitetsverk ble også dannet og 8. juli 1917 kunne de første i Oppegård tenne lyset med strøm fra Kykkelsrud.       

   Den første hovedtransformator sto ved nåværende Oppegård idrettsplass. I 1934 ble denne trafoen flyttet til Myrvoll og i 1970 fikk vi en til på Tårnåsen, senere også på Trollåsen.

   Kodak var det første firmaet i Oppegård som ble tilknyttet fjernvarme fra Holmlia. Dette skjedde i 1986. De andre firmaene på Mastemyr, og også Kolbotn sentrum, ble tilknyttet etter hvert.

I 1994 ble Elektristitetsverket solgt til Akershus Energiverk. 

 

Bank

I 1917 blir Oppegård Sparebank stiftet etter initiativ fra foreningen Landstormen. Det begynte med et par timers kontortid en gang i uken. De fikk etter hvert filial i Oppegård syd og på Tårnåsen senter.             

   Den norske Creditbank etablerer seg på Trollåsen i 1983, men flytter til Kolbotn Terrasse i 1996 og er nå fusjonert med Gjensidige NOR til DNBNor. Foreløpig har disse to bankene hvert sitt kontor.

   Kredittkassen etablerte seg i Samfunnshuset i 1966. Hadde en filial på Landerudsenteret fra 1966 til 1999. Flyttet inn i egen gård, Solgården, og heter nå Nordea. 

 

Næringsliv

Landhandlerier dukket opp i alle tettstedene, den første på Sætrehøiden i 1881.  Etter hvert kom det også spesialforretninger. Bakerier og andre håndverksbedrifter var det mange av. Fra slutten av 1960-tallet begynner handlesentrene å komme med sine selvbetjeningsbutikker. Den lokale kjøpmann må legge ned.

   Ljansbruket fortsetter å være den dominerende faktor innenfor næringslivet helt frem til slutten av 30-årene. Det er en del sager og møller i virksomhet ved Sætrebekken og Greverudbekken. Ved Greverudbekken ble det ca 1900 anlagt et teglverk som aldri ble fullført. Bare fabrikkpipen står igjen som et synlig minne. Her kommer også en trevarefabrikk i 1918, men som brant allerede i 1923. Senere kom det farverier og silkeveveri som etter krigen gikk inn i Odlo fabrikker som var en stor arbeidsplass frem til 1970-tallet, da produksjonen etter hvert ble flyttet utenlands.

 

Fra h.Oppegaard trævarefabrik, Union Farveri og Silkeveveri A/S og Greverud skole. Ca 1920.

 

Byggmester Oscar Hansen har bygget ferdig ”Rasten” i 1915 med selvproduserte sementhulstener. Han fortsetter denne produksjonen i kjelleretasjen og bygger flere hus i kommunen med disse stenene. Han støper også portstolper og lignende. På begynnelsen av 1930-tallet får han også oppdraget med å bygge Ingierstrand bad, men her i betong.

   I 1937 får vi en møbelfabrikk på Ljansbruket, Edvardsen og Bakkerud. Denne fabrikken var forløperen til det kjente Hov møbler. I 1951 kommer Efa Eelektro til Myrvoll, en meget ekspanderende virksomhet som etter hvert må flytte produksjonen andre steder, men beholder salgsfunkjonene her.

   Fra begynnelsen av 1960-årene kommer den ene store bedriften etter den andre til bygden vår. Vår nærhet til Oslo og, etter hvert, bedre kommunikasjoner, gjør kommunen attraktiv. Strukturendringer fører imidlertid til at, spesielt, industriforetak må gi seg. Remfabrikken og Sætre er en saga blott og Kodak er nå bare en skygge av seg selv.  

   På begynnelsen av 1970-tallet legger Ivar Løge grunnlaget for sitt postordreimperium. Et annet stort postordrefirma, Ellos, slår seg også ned i kommunen vår.

   I 1983 flytter de første gjester inn på Müllerhotellet på Mastemyr.

   I den siste tiden er det kommet et utall av firmaer til kommunen vår, noen er døgnfluer, men mange består. Handelslekkasjen i kommunen er stor og i disse dager (2004) starter arbeidet med utbyggingen av Kolbotn Vest. Når Kulturhuset er ferdig starter rivingen av

Fords nybygg 1962  som nå huser DFDS. Sofiemyr "stadion" i bakgrunnen.

 

Samfunnshuset og ombygging av Solgården for å gi plass til et stort kjøpesenter og en god del boliger.     

 

Lensmannsetaten

Departementet godtar deling av Nesodden lensmannsdistrikt i 1922 mot at kommunen dekker en del av lønnen. Lensmann O Jokstad blir tilsatt og hadde bolig og kontor i egen villa der Edv Griegs v 1 er i dag. Han var lensmann fra 1922 til mai 1943 da han ble avsatt av NS-myndighetene.  

   Lensmann Drag ble utnevnt 8 mai 1945. Flyttet fra Oppegård syd i 1951 til sitt eget hus, Bakkegården, Skivn 61, med kontor i underetasjen. Flyttet til Sentrumsbygget i 1973. Nå lokale i Liaveien 13. Kjell Bjelbøle er lensmann 1972-94. Magne Rykhus blir ny lensmann til 1999 etter å ha vært lensmann på Nesodden 1989-94. Fra 1999 er Karl Erik Isaksen lensmann

 

Forsvar og krig

Den første verdenskrig førte til dyrtid og mangel på mange ting. Det ble derfor opprettet provianteringsråd, i Oppegård som andre steder, som skulle prøve å fordele det som fantes mest mulig rettferdig. En vanskelig oppgave.

   Under den annen verdenskrig ble Kolbotn skole okkupert noen måneder i 1940 og Gjersjøen sommercamp ble militærleir. Ellers var det liten militær aktivitet i Oppegård. Motstandsgrupper ble dannet med grunnlag i roverspeidere og idrettsbevegelsen. Dette ble etterhvert mer organisert, og da frigjøringen kom ble det mobilisert to tropper av oppegårdfolk på Verpåsen.                                          

 

Helsevesen

Etter mange forsøk på å skaffe egnet bolig, får vi egen distriktslege i 1921. Dr. Sigurd Müller får stillingen etter å ha praktisert her siden 1918. Han blir etterfulgt av Ole Kjos i 1936.  Kommunen ansetter helsesøster i 1922 etter at sanitetsforeningene har stått for dette en tid.

   Fra 1926 får vi eget apotek på Kolbotn og i 1937 får vi egen skoletannpleie også nå med hjelp fra sanitetsforeningene. Foreningene setter også i gang spebarnkontroll.

   Nå har vi legesentre på Tårnåsen, Trollåsen, Solgården og Greverudsenteret. Vi hadde også et i Holbergs vei, men dette ble i 2003 slått sammen med Tårnåsen.

   Ellers har vi felles legevakttjeneste med andre Follo-kommuner på Ski sykehus.

   Tannlege Torleif Lundeby startet sin virksomhet i villa Aulestad, men flyttet til eget hus i Solbråtanvn. Nå er det en rekke tannleger rundt om i kommunen.

 

Oppegård sanitetsforening sammen distriktslege Kjos ordnet med barnekontroll.

 ----------------------------------------------------------------------------------

 

Så langt ved Erik Ballangrud. 

Han har en hel side med kilde- og bakgrunnsstoff, men det er stoff både fra gammel og ny tid, og gjengis ikke her.

Erik Ballangruds  skrivelser fører oss stort sett opp til noen få år etter tusenårsskiftet.. På noen områder er det skrevet mer utførlige skrifter, bl.a. om skolehistorien, og diverse gårds- og slektshistorier, men disse favner da hele historiebildet, både før og etter at Oppegård ble egen kommune.

 

------------------------------------------------------------------------------------------------